søndag 6. september 2015

Hva er det motsatte av mobbing?

Det gjør godt å se at antimobbe-kampanjer får mange likes og fordømmelsen er stor når røff mobbing kommer til overflaten i media. Men noen sitter nok ganske forvirret tilbake når støvet har lagt seg, og hverdagen er like tom som før.

Det finnes mange varme mennesker med gode idealer og verdier. I teorien. Men når det kommer til praksis er frafallet stort grunnet ryggrad som blir til gele og øyne tåkete. Vi er alle imot mobbing, ingen går i alle fall ut og sier at de er for mobbing.  Men hva er det motsatte av mobbing? Eller forsvinner denne (for meg) nokså naturlige oppfølgningstanken, i iveren etter å pleie seg selv igjen?  Empatien som oppsto brant ut før noen fikk glede av den?

Passivt og lite reflektert er ord som trenger seg på. Det er overraskende mange barn som får svingt seg sosialt på fritiden, som i beste fall mangler folkeskikk . Som ikke gidder å svare på henvendelser, lar invitasjoner smuldre bort i sanden,  svarer frekt og noen endog svarer direkte stygt. Er det greit for oppdragerne, de foresatte, at slik atferd foregår uten korreksjoner? Fordi det tross alt fungerer sosialt for deres barn? Det er mange barn og unge som ublu presenterer seg slik også med foreldre til mottaker tilstede. Jeg rødmer bare med tanken på at min håpefulle kanskje gjør det samme.

La meg understreke, etter nærmere samtaler med foreldre og andre som jobber med barn og unge er ikke dette uvanlig. Det trenger ikke være rettet mot person, mer en del av en (u)kultur. Gjerne forklart med de sosiale mediers inntog i hverdagen til de unge. Det er ingen grunn til å bli paranoid i forhold til mobbing. Men likevel… Er det slik vi ønsker at våre håpefulle skal opptre?
De med en bisverm av venner rundt seg, bryr seg muligens lite om å bli møtt med en slik umoden væremåte i ny og ne. Men hva med de som har få, ingen eller veldig sporadisk vennekontakt? Hva med de som får oppfordringer hjemmefra om å ta initiativ? Som kanskje forsøker å invitere til en ekstra hyggelig aktivitet  for å ”stimulere” sitt sosiale liv? En slik utakknemlig respons faller i ulik jord og gjør - uansett forhold for øvrig,  ikke noe godt for andre eller avsenderen selv. En invitasjon er i utgangspunktet en luksus forsøker jeg å lære bort. En luksus man behandler pent med tanke på at ikke alle mottar denne gaven, og først da skjønner verdien.

Hvor går grensene for uønsket atferd ovenfor andre? Hvor begynner omtanken og inkluderingen? Å ha plageånder etter seg er grusomt og bør medføre at ansvarspersoner umiddelbart trykker på den røde knappen. At noen aktivt går inn for å gjøre andre små er en egen kategori.
Men hva med tomheten, likegyldigheten, unnvikelsen noen barn og unge møter? Ingen går aktivt inn for å plage, men ingen går heller inn for å være hyggelig. Foreldre som observerer at nabogutten eller nabojenta stadig går alene, mens junior i deres eget hus stadig har felles medelever på besøk.  Tar de samtalen? Følger de med på hvordan nabobarnet blir møtt av deres egen familierepresentant? Eller trøster de seg med at vedkommende ble da invitert i forrige bursdag?

Uttalelser som at ”man trenger ikke være sammen med alle så lenge man er ålreit med alle” har falt mer enn en gang. Men igjen – hvor er refleksjonene rundt dette synet?  Hva hvis alle rundt et ensomt barn tenker likt? Hva hvis det er ditt ensomme barn som er omsluttet av slike sosiale kjøreregler?

At ”velfungerende” barn stimuleres til i blant å gjøre valg sosialt, som ikke er på øverste hylle, mener jeg fører til personlig vekst. Det er en investering i ditt eget barns erfaring og utvikling og det kan være en investering i et medmenneske. Et medmenneske som ikke nødvendigvis skal bli bestis eller skal henge rundt hushjørnene støtt og stadig. For selvsagt skal barnet ditt få bruke mesteparten av sin tid til å velge selskap på øverste hylle, men det utelukker ikke inkludering av de mer perifere i ny og ne. Langt mindre utelukker det vanlig folkeskikk og å møte andres invitasjoner og henvendelser med respekt.

Generelt sett bør det bli strammere kjøreregler for barns sosiale liv fordi de ikke selv  kan bestemme hvem de har tilgjengelig. Systemet og de voksne bestemmer hvilken skole og nabolag de sokner til og hva de skal møte opp til daglig. De har ikke den store verden innen rekkevidde ennå. Vi voksne er friere til å oppsøke andre særinger hvis vi er litt sære selv, eller vi kan velge å være en del av saueflokken.  Vi kan (inni oss) gi de vi møter tommelen ned og i stedet henvende oss til noen vi finner langt mer sympatisk eller interessante. Voksnes sosiale liv regulerer seg selv  i større grad, mens barn er så prisgitt rammer satt av andre – derfor må vi inkludere i større grad.

Å sparke hverandre trengs! Så lenge man sparker oppover.
Herved sparkes bevisstløse foreldre som mangler et praktiserende forhold til sine idealer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar