tirsdag 7. juni 2016

Når en printer kan erstatte fysioterapi

Husbunden kroniker søker hjemmebesøk av kommunal fysioterapitjeneste. Muskelknuter av nærmest spastisk art øker sin makt over tilværelsen. Mannen i huset må strekke ut musklene med jevne mellomrom da de, uavhengig av alt annet, helst vil eksistere i en krampe. Pårørendeoppgavene er så mange og noen av oppgavene er langt utenfor kompetansen til en ektemann. Derfor finnes fagfolk?

Tjenestekontoret i kommunen, og koordinator i saken, vet om behovet. Kronikeren blir oppfordret til å be som henvisning til fysioterapi av sin lege. Som sagt, så gjort.

Ikke lenge etter kommer en fysioterapeut fra kommunen på besøk. Mottakeren syns dette er så storveis at vedkommende glemmer hvor hardt skoen trykker og føler seg nesten ikke verdig. Det er ingen dødelig sykdom her i hus liksom ...

Den storveise følelsen varer ikke lenge. Fysioterapeuten kom mest for å snakke. En hyggelig dame og koselig med en prat... men.... hva skjer liksom? Jo, hun kunne hjelpe pasienter på vei ut av en situasjonen ikke de med en situasjon. Tilbudet var ment å skulle stable folk på beina. Være følge utenfor på tur, gi opptreningsøvelser og sånn.
"Okay, men jeg er husbunden?" Ser for seg et menneske svimle rundt av søvnmangel i pysjen på opptreningstur. Lurer videre på om porselenet hun mer eller mindre sitter fast i på toalettet skal bli med på opptreningen. Sier i stedet: "Jeg rusler ut på egenhånd om jeg er så heldig å få anledning, tøyer og bøyer det jeg kan... Så det var ikke det som var behovet, ei heller det som sto i henvisningen"... Javel", sier damen. "Men vi gjør ikke annet!"

En rekke spørsmål melder seg. Var hun ført bak lyset av tjenestekontoret? Hvis fysioterapitjenesten ikke gjør annet, hvorfor ble da tjenesten anbefalt? Hva var vitsen med å stresse med henvisning?

Kronikeren forsøker å være konstruktiv. Hva kan komme ut av timen med de radikalt endrede premissene? Hmmm.... Damen blir spurt om hun kan se på holdning og muskulatur. Gi en analyse av hvor hun mener problemene sitter. Joda, hun kunne nå det. "Bare reis deg opp". Som sagt, så gjort. Midt på stuegulvet, fult kledd i romslige klær - og ett blikk senere, er beskjeden: "Det ser bra ut dette!"... Okay? ...

Det var jammen sikkert og visst at nærkontakt ikke var i nærheten av denne dealen. Ikke som en engangshendelse heller. Pasienten skulle ikke røres og heller ikke ses uten romslige klær.
Selv opptrening blir vel vanskelig uten å undersøke pasienten, kartlegge problemet?

Kronikeren gir seg indignert hen. Lar møtet gå sin gang. Sier 'ja og ha' til tips om å legge hodet på skakke, klemme haken inntil halsen osv. Være forsiktig med øvelser med armer over skulderhøyde. Damen har visst glemt at kronikeren ikke er ny i gamet, at både behandling, rehabilitering og mestringskurs er unnagjort mens sykdommen var mindre begrensende. Det er muligens ikke første gang disse klassiske øvelsene er gjennomgått.
Erfaring tilsier at massasje og assistert uttøying av muskler varer lenger hvis egenøvelser gjøres i tillegg. Etter et skippertak med behandling kan intervallene med behandling bli sjeldnere. Uten behandling av musklene blir egenøvelser tilsutt umulig. En ond spiral oppstår... bla, bla... Men det har jo ikke noe å si!

"Når vil du ha oppfølgningstime?"...Hæ....Hva er det å følge opp her! Leke butikk med rigide tjenester som bommer på målskiven? Ehm, kremt... Damen foreslår noen datoer og kronikeren klarer ikke avslå av høflighetshensyn. "Da får jeg høre hvordan det har gått til neste gang og så tar meg med meg noen avspenningsøvelser. Lykke til med øvelsene!"

Neste gang damen kommer blir det nok en hyggelig pratestund, men denne gangen helt uten at kronikeren tar plass med noe relevant. Inne i seg er hun avskrudd. Arenaen er overlatt til fagpersonen som tar fram et ark med avspenningsøvelser. En A4 side printet ut på kontoret. "Lukk øynene, kjenn etter at du slapper av i alle kroppens muskler. Begynn med tærne og jobb deg oppover."... Er det sant! Oppover til hva? Muskler ut av et helvete... oppover til muskler det var umulig å få hjelp med?

Å ydmyke noen eller være synlig skuffet er grusomt, så gode miner blir gjort til slett spill. Kronikeren nikker imidlertid av hjertelig enighet når det blir sagt at den kommunale fysioterapien ikke kunne hjelpe til med noe mer i denne omgang. Helt greit, for dette er bare flaut og bortkastet for hele tjenesten! Håper damen heller får fulgt noen skrøpelige bein på tur.

Det er mye som ikke stemmer med dette bildet, men en ting passer veldig. Helse- og velferdstjenester lever sitt eget liv og det er brukerne som må ha rett behov. Brukerne er til for at helse- og velferdstilbud skal få utført sine oppgaver på rutine og uten forkludring. Om brukeren av tjenesten får hjelp eller ikke er underordnet. Det blir som feilslått u-landspolitikk. Spandable i-land skal få plassere glorie over sitt selvbilde, mens de sender avgårde traktorer til fiskere som trenger båter. U-hjelp er u-hjelp liksom...

Kronikeren hadde selvsagt ikke sett for seg å komme inn i et evigvarende SPA-paradis. Men kanskje hadde tjenesten kapasitet til å hjelpe henne og familien for en liten stund. Kanskje var tjenesten villig til å se hele bildet. Se at det har vært ekstra tung bør i denne heimen de siste par årene. Se at vedkommende gjerne kunne trengt å få hodet over vannet for et øyeblikk. Se at kronikeren kjemper en kamp i helsevesenet før døve ører. Se at, hvis målet for kampen nås, så vil ikke dette behovet vare for alltid.

Det synes også helt unaturlig at ikke damen kunne strekke litt på musklene til kronikeren når hun først kom. Som et plaster på såret for at det var skapt feil forventing. Tilbudet kunne likevel avsluttes etter to ganger. Det måtte være en god følelse å gå ut døren og vite at i alle fall to dager i kronikerens liv kunne damens kompetanse gjøre en forskjell i tilværelsen. Nei, det var visst mer trygt å tviholde på rutinen, retningslinjene - og på arket med øvelser . Så var det bare å lukke øynene for at dette var helt skivebom.